ning (1991) for oboe/cor anglais, violin, viola and cello. The title and concept behind the piece comes from David Grossman’s novel «see under: love», in which he among other things describes a man who joins a school of salmon on its way through the oceans. He swims, eats and sleeps together with them, and gradually he understands the forces that make this large group of fish swim almost as one body. One of these forces is a cohesive, joining force which Grossman calls ning. In my oboe quartet, the four instruments act very much like fish or birds in a group, sometimes moving fast and close to eachother, with one clear direction, then all of a sudden the group dissolves to four separate individuals, finding their own paths within a wider area, but still dependent on oneanother. Ning is the fourth in a series of pieces where I use socalled fractal mathematics or chaos theory in the prosess of composition.

ning (1991) for obo/engelsk horn, fiolin, bratsj og cello. Tittelen og konseptet bak stykket er hentet fra David Grossman's roman "se: kjærlighet". I ett av kapitlene forteller han om en mann som følger med en stim av laks på dens vei gjennom havene. Han svømmer, spiser og sover sammen med dem, og etterhvert forstår han kreftene som gjør det mulig for denne store flokken av fisk å bevege seg nesten som ett individ. En av disse kreftene er en samlende kraft som Grossman kaller ning. I min obokvartett oppfører de fire instrumentene seg svært likt en fiskestim eller fugleflokk: til tider beveger de seg raskt og tett sammen, med én klar retning, så plutselig oppløser flokken seg og blir til 4 forskjellige individer som beveger seg over et større område, men stadig forbundet til hverandre. Ning er det fjerde i en serie stykker der jeg bruker såkalt fraktalmatematikk eller kaosteori i komposisjonsprosessen.